Flammen og Citronen

"Flammen og Citronen" ble regisert og produsert av Ole Christian Madsen i 2008. Historien er lag til under 2. verdenskrig da Hitler og nazistene hadde makten i Danmark. Flammen og Citronen er to frihetskjempere, som bor i Danmark under krigen. De er medlem av en gruppe, som har tatt på seg i oppgave å drepe alle danske nazikollaboratører. I starten av filmen fremstår de som helter i motstandskampen, men når arbeidet deres begynner å gå utover motstandsgruppenes tilnærminger og politiske mål, blir det en jakt om å få tak i og stoppet "Flammen" og "Citronen".

Filmen har veldig lik handling som den norske filmen om frihetskjemperen Max Manus, og filmen med samme navn. Allikevel har "Max Manus" fått relativt bedre kritikk en "Flammen og Citronen". Mye av dette går nok på de enda flere sære og innviklede problemstillingene vi blir kjent med i filmen. Dette fører til at selve filmopplevelsen kan viskes litt ut. Det at filmen også er så lang, gjør at det i enden blir litt for mye av det gode. For folk spesielt interessert i temaet om krigen, er det mye interessant og tankevekkende å finne i filmen.

Mine tanker og følelser rundt et bilde

Jeg tilbringer mye av fritiden min på mote - og fotograf blogger, ettersom at dette interesserer meg veldig. En dag kom jeg over dette bildet, på en venninnes blogg. Hun har tatt dette bildet av seg selv, og jeg følte energien i bildet med en gang. Det er et sånt type bildet man stopper ved, for å ta en nærmere kikk på. Det er kanskje enklere for meg å se dette, som har en lidenskap for temaet, men dette vet jeg ikke med sikkerhet. Det er vanskelig å beskrive hva jeg føler når jeg ser dette bildet, men jeg ser på det som vakkert samtidig som at det er ekstremt enkelt. Ikke noe sminke, farger eller hår som gjør det iøynefallende, men bare energien som jenta på bildet stråler ut. Skriften på hånden har en mening bak seg, uten at jeg skal gå lenger inn på det enn å fortelle at hun mistet en som sto henne veldig nær, på en tragisk måte. Det at jeg i tillegg vet hva hun føler gjør at jeg i tillegg føler smerte, sympati og kjærlighet når jeg ser dette bildet. Alt i alt synes jeg dette bildet stråler energi og jeg synes det er vakkert.
Under bildet står det skrevet "I knew you were too good to be true. You loved me for 2 years, then you started changing. You were empty. I started writing this in my hand everyday, knowing that something terribly wrong would happen. A week later you were gone. I wanted to wake up, thinking this was a bad dream, but now I know. It was far from a dream, my worst nightmare. You're never coming back…"

Diktanalyse

Berceuse
Sov, sov lille mann.
Livet er en drøm.
Før du aner er det slutt,
snart er alle broer brutt.
Alle er alene.

Drøm, drøm lille vår
Livet er en drøm
Hvor vi kom fra, hvor vi går
er det ingen som forstår.
Alle er alene.

Gro, gro, lille frø
Livet er en drøm.
Mørket mumler om vår ø:
Kanskje skal vi aldri dø?
Alle er alene.

Lev, lev lille gutt.
Livet er en drøm.
Over mørke morildvann
Seiler du mot nattens land.
Alle er alene.

Bølger nynner mot din båt:
Livet er en drøm.
Dyp er sjøen, salt og våt
som av mange øynes gråt.
Alle er alene.

Ensomt suser vår planet.
Livet er en drøm.
Intet vet vi. Det vi vet
er at alt er ensomhet.
Alle er alene.



Jeg fant dette diktet i aftenpostens kultur del 25. oktober 2009. Jeg valget å klippe ut diktet og ta vare på det, på grunn av at jeg syntes det var vakkert. Tiltross for den dystre og triste stemningen, og følelsen av at noen har det vondt følte jeg dette. Diktet er skrevet av Andrè Bjerke, en av norges største diktere og som jeg har lest flere dikt av. Mange av diktene hans går på denne dystre stemningen, ensomhet og også død. Jeg synes det er fantastisk hvordan en dikter med barn og familie og mest sannsynlig et relativt godt liv, kan sette seg inn i en slik vond situasjon, og beskrive det på en så god måte som det han gjør.


For meg er det ganske tydelig at dette diktet handler om et ensomt menneske, som ser på livet som en drøm. En mørk og dyster drøm, som han aldri våkner opp fra. Han sammenligner gråten sin som en dyp sjø, og mener at det er ingen som forstår han. Han skriver "mørket mumler om vår ø: kanskje skal vi aldri dø?". For meg fremstår dette som en person som har hatt det så tøft, med forferdelig mye motgang i livet, men finner ingen grunner til å ta livet av seg, fordi "alle er alene". Dette er motsatt av det de fleste ensomme vil tenke. Ut i fra det jeg vet og kan tenke meg til vil jeg tro at de fleste ensomme tenker at de er alene i denne verden, at alle andre har noen som bryr seg om dem, unntatt de. Dermed setter han en ny vri på dette med ensomhet. Det jeg tror er baktanken med dette diktet er at alle føler seg alene i blant, og at det er like mye ditt eget initiativ å møte mennesker.